onsdag 20. juli 2011

Junior-VM litt på avstand - Boulevard of Broken Dreams...

Det er nå godt over en uke siden VM ble avsluttet, og jeg kan ikke si meg annet enn ekstremt skuffet. Det var ikke slik det skulle gå.

Mellomdistansen var et løp der jeg kunne gjort det veldig bra. Jeg har studert endel strekktider, og kommet frem til at jeg hadde ok fart i kroppen, selv om det føltes helt dødt. Problemet var at den tekniske prestasjonen min var elendig. Jeg gjorde noen mindre feil i starten, men tankegangen var fortsatt positiv. Inn mot passering var det opp en tøff bakke, og der sa det plutselig helt stopp. Eller, det føltes ut som om det sa stopp. Jeg var sjanseløs til å holde fokus på orienteringen, og det kunne umulig gå bra. Det gjorde det heller ikke, og på den siste runden gjorde jeg en lang rekke store og små feil. Dermed ødela jeg effektiv den siste muligheten jeg hadde, og ble stående med en meget anonym 33. plass som beste (og eneste) individuelle resultat. Fysisk hadde jeg ingen toppdag, og sykdommen satt fortsatt godt i kroppen. Luftveiene fungerte overhodet ikke optimalt og det er jo selvsagt ingen fordel når man skal anstrenge seg. Jeg har kommet frem til teknisk tidstap et sted mellom 2.50 og 3.00, og med tanke på at jeg var 3.11 bak de tre vinnerne var jeg uansett sjanseløs på seier(og dermed medalje) selv med et optimalt teknisk løp. Derimot var jeg under halvannet minutt bak en topp 10-plassering, noe som definitivt burde vært innenfor rekkevidde om jeg hadde gjort et greit løp.

Den avsluttende stafetten hadde jeg sett frem til i lang tid, og selv om VM hittil hadde vært en katastrofe var jeg optimist med tanke på å få både en god opplevelse, og ett godt resultat. Som ventet løp Jo en glimrende førsteetappe, og vekslet helt i tet. Dessverre misset Martin fem minutter og sendte førstelaget ut av gullkampen. Når Borger passerte arena omtrent midtveis på sin andreetappe hadde vi tetkjenning, og jeg kjente at nervene begynte å komme. "Skal jeg få en ny sjanse?" Det var noe spesielt over de siste minuttene med lett oppvarming i vekslingsfeltet. Alle skulte litt på hverandre, som om man lette etter svakhetstegn eller prøvde å psyke ut de andre. Plutselig kom Østerrike til veksling, med Polen like i rygg. Ingen Borger. Så kom en ny gruppe med løpere som hadde passert sammen med Borger. Ble stående å vente ved gjerdet, for han kunne jo komme over broen når som helst. De drøye to minuttene jeg ble stående å vente føltes som en liten evighet. Når jeg fikk kartet fra Borger (som hadde løpt et kjempeløp i 3/4 av løypen før han hadde gjort en miss og løp til 13. post i stedet for til 17. post og tapt omtrent to minutter på det) la jeg i vei i et fint tempo. Det var ingen lag foran meg når jeg kom ut i skogen, og jeg plukket de første postene greit. Så kom det plutselig et russisk beist i en vanvittig fart, og jeg måtte virkelig gire om for å holde følge. Teknisk fløt det veldig bra, og jeg klarte å være med den russiske verdensmesteren fra mellomdistansen. Etter omtrent ett kvarters løping gjorde jeg en skikkelig retningsfeil ut av en post i et grøntområde, tapte 15 sekunder og den russiske ryggen. Inn mot passering passerte jeg østerrikeren som gikk ut først, og Danmark sitt andrelag, og like etter passering kom jeg sammen med russeren igjen. Da var kroppen rimelig tom, og jeg klarte ikke å holde følge. Jeg orienterte bra, men evnet ikke å holde oppe trykket på de siste kilometerne. Noen poster før mål ble jeg også tatt igjen av Eskil, og vi løp sammen til den tredje siste posten. Der var et kortstrekk, og når jeg stemplet på den nest siste posten løp bare Eskil rett forbi. Det slo meg at han sannsynligvis skulle hatt posten, og ville bli disket, men før jeg fikk sagt noe var han borte. Inn mot siste post ble det en hard fight mot mannen fra det finske andrelaget, og i en tøff fight på sistepost var jeg sterkest og fikk stemplet først. Dermed kunne jeg løpe inn til 10. plass, som beste andrelag (finnen hoppet over samme post som Eskil, og ble også disket). Med førstelaget disket ble vi tellende, og dermed som en mager trøst fikk jeg likevel en offisiell topp 10-plassering fra VM. Løpet mitt var ok, og det var greit å levere i hvertfall ett godkjent løp. Tapte omtrent 2.30 til russeren som hadde beste etappetid, og det var oppøftende å se at 2 stykker som var med og tok medalje hadde dårligere etappetid enn meg (2. etp. hos både Tsjekkia og Sverige)...

Alle resultater fra VM finner man her.
Om jeg gidder laster jeg kanskje opp kartene mine i den digitale kartpermen også.

---


Men hvorfor ble VM en skuffelse? Jo, det er to negative hendelser som må ta mesteparten av skylden. For å sammenligne med to knivstikk: Det første stikket såret, det andre stikket drepte...
- I slutten av mars, under Camp Norway i Polen, pådro jeg meg løperkne. Den neste måneden løp jeg ingenting (bare alternativ trening), og mistet således både Frols samling i Frankrike og sesongstarten her hjemme. Etter en måned uten løpetrening brukte jeg ytterlig en måned på opptrening, og det var først i slutten av mai jeg løp opp mot 10 timer i uken. Med lite løpetrening, ble det selvsagt også en hel del mindre o-teknisk trening enn jeg hadde tenkt meg, og den flyten og tryggheten jeg hadde i Portugal og Spania i februar har jeg enda ikke funnet tilbake til.
- Den avgjørende faktoren til at jeg ikke lykkes i VM er likevel nødt til å være sykdommen jeg pådro meg like før VM-start. Den siste ukens forberedelser hadde gått som planlagt, og jeg kjente meg egentlig veldig pigg på model eventen to dager før VM-start. På de dragene jeg tok da fløy jeg bakkene bra både oppover og nedover. Jeg var omtrent der jeg skulle være. Selv om jeg enda ikke hadde løpt noen gode konkurranser følte jeg meg trygg på at det ville komme i Polen. For jeg har vist meg selv mange ganger at jeg behersker terrenget der nede. Men når sykdommen rammet, og jeg ikke engang kunne stille til start på langdistansen, var det ikke mye jeg kunne gjøre.

Kort oppsummert vil jeg si at alt gikk etter planen helt frem til midten av mars, da det skar seg. De siste 3 1/2 månedene fram mot VM ble langtifra som jeg hadde tenkt, og da evnet jeg ikke å prestere opp mot mitt potensiale. Det er selvsagt ekstremt bittert, for med fasiten i hånden sitter jeg med den følelsen av at jeg kunne fullbyrdet drømmen. Når Yngve vant langdistansen så overlegent med et ganske bra løp, og når de tre som delte mellomgullet løp langt ifra feilfritt, tenker jeg for meg selv at det kunne vært mulig. I hvertfall tenker jeg at jeg i det minste hadde gode grunner til å drømme...

---


Nå etter VM har jeg hatt følt meg veldig tom. Helt siden Olav vant junior-VM i Sveits i 2005 har jeg drømt om junior-VM i 2011. Jeg har vunnet langdistansen utrolig mange ganger i hodet mitt, og når jeg i fjor sommer bestemte meg for å ta ett friår fra skole var denne drømmen en avgjørende faktor. I løpet av dette året har jeg hatt ekstremt mange fine opplevelser i forbindelse med trening og livet som o-proff, i tillegg massevis av nye erfaringer. Jeg har reist mye, og trent mye nytt i nytt og spennende terreng. Forberedelsene jeg har gjort til VM, med 4 treningsleier i Polen vil garantert hjelpe meg til å forstå kontinentalt terreng bedre i fremtiden. Jeg har blitt kjent med veldig mange o-løpere fra andre land, og fått nye impulser i forhold til hvordan de trener og hvordan de tenker når de orienterer. Alt dette er lærdom jeg garantert vil dra nytte av fremover i min karriere.

Som Green Day så fint innleder det i sangen "Boulevard of Broken Dreams":
I walk a lonely road
The only one that I have ever known
(Don't know where it goes
But it's home to me and I walk alone)


I 6 år har jeg drømt om junior-VM i 2011. Det er den drømmen som har løftet meg frem i motgang. Den drømmen som har motivert meg på de mange treningsturene mine, ensom i høstmørket eller alene på fjellet i regn og stiv kuling. Det er den ene drømmen, om langdistansen i junior-VM som har drevet meg frem. Nå er det ingen vits å drømme om dette mer, da mesterskapet er historie. Løpet er løpt, og det skjedde uten meg.

Junior-VM et tilbakelagt stadie, og jeg behøver noe nytt å se frem mot. Noe å jobbe mot. Noe å drømme om. Noe som kan drive meg frem når jeg skal løpe langtur i høstmørket mens regnet høljer ned, det såvidt er plussgrader og det er motvind uansett hvilken retning man løper. Noe som kan motivere meg i motgang. Noe som kan jekke meg ned i medgang. Noe som kan få meg til å føle meg verdt noe. Ett eller annet som kan gi meg go'følelsen. Foreløpig har jeg ikke funnet det rette målet. Den rette drømmen. Men jeg er forberedt på at det kan ta litt tid, så når jeg først finner ut av det, ja da skal det bli fart på sakene.


---

Fremover blir det O-Ringen, der jeg håper å kunne kjempe i toppen sammenlagt(i hvertfall forbedre bestenoteringen både sammenlagt og på enkeltøp, 17 og 7), før jeg deretter etter planen skal flytte til Stockholm. Utover høsten satser jeg på å prestere meget godt under NM, og forhåpentligvis også på JEC. Juniortiden er ikke over, og jeg føler at jeg har noe uoppgjort...

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar