tirsdag 4. november 2014

2014


Det er over ett år siden sist jeg skrev her, men bloggen er ikke død likevel. Nå når sesongen er slutt, og jeg har litt tid til overs mellom trening og skole, tenkte jeg å oppsummere det siste året.

Vintertreningen var ikke noe særlig, i november slet jeg med mye sykdom og lite motivasjon og treningsmengden ble kraftig påvirket av det. I desember og januar trente jeg bedre, men jeg hadde fortsatt for mange avbrekk på grunn av sykdom og fikk ikke ordentlig kontinuitet i treningen. I februar skadet jeg skulderen under ett fall på trening i der jeg snublet i en ståltråd, falt utfor en bratt skråning og landet på en stein i Alicante og etter samlingen ble jeg igjen syk. På grunn av problemene bestemte jeg meg for å droppe EM-testløpene i Danmark i midten av mars, men etter en bra innledning på mars var det nummeret før jeg kastet inn en etteranmelding, men under den siste intervalløkten før etteranmeldingsfristen gikk ut hugg det til i låret og det var bare å si takk og farvel til testløpene. Etter en grundig sjekk ble det konkludert med at det stygge fallet i Alicante hadde ført til at en nerve var kommet i klem og problemet ble relativt raskt løst. Fikk trent ok i nesten to uker, men i begynnelsen av april ble jeg igjen syk. Hele grunntreningsperioden kan altså sammenfattes som en ond sirkel der nye problemer dukket opp med jevne mellomrom og hindret meg kontinuerlig trening. I tillegg til de større problemene fikk jeg jevnlig kjenninger i begge hælsenene og i knærne og måtte hele tiden begrense antallet timer løping.

Dermed gikk jeg inn i sesongstarten med ett veldig dårlig grunnlag, og det syntes når konkurransene kom på løpende bånd. I de første løpene og stafettene på våren løp jeg greit teknisk, men manglet mye på det fysiske. Norgescuphelgen i Østfold var en katastrofe. Kroppen fungerte ikke og mentalt var jeg ikke til stede, da 10Mila ventet helgen etter. Etter en fin pre-camp i Eksjö og nydelig løping av gutta foran meg fikk jeg løpe ut i tetgruppa på etappe 7. Etter en litt rufsete innledning tok jeg kommando mot slutten og etter å ha tatt ett eget veivalg på slutten kunne jeg løpe inn alene på oppløpet og veksle først. En rå opplevelse og noe jeg aldri kommer til å glemme. Gutta etter meg avsluttet med stil og vi endte på 3. plass. Stort!

Først inn til veksling på 10Mila etappe 7.

Etter 10mila fulgte to uker med bra trening og en fin gjennomkjøring på hjemmebane under KM i Møre og Romsdal, og jeg dro til verdenscup-testløpene i Trøndelag med ambisjoner om å løpe meg inn på laget til WC-runden på Kongsberg og laget til student-VM/Euromeeting. Men etter nok en fiaskohelg der farten var helt fraværende var det bare å se det skipet seile sin vei uten meg. Og stort bedre gikk det ikke i juni heller, da jeg først hadde problemer med ryggen (fortsatte ettervirkninger av fallet i Alicante) og så fulgte opp med å skade meg på den siste nattreningen før Jukola. Dermed måtte jeg stå på sidelinjen når de andre gutta løp inn til nok en solid 3. plass. Avsluttet juni med å løpe elendig på O-Festivalen. Hat-trick i fiaskohelger hjemme i Norge…

Etter 3 uker hjemme med bra trening begynte det å gå rett vei på O-Ringen, selv om resultatene uteble. Deretter fikk jeg igjen problemer med hælsenen og måtte kaste inn håndkledet med tanke på ett av årets største mål, NM ultralang i Førde. Deretter ventet Night Hawk der vi dessverre ikke klarte å forsvare fjorårets seier, men på tross av dette gav Night Hawk meg veldig gode svar da kroppen endelig fungerte bra og farten var på plass. Det viste også Norgescupløpene i Meråker der jeg først tok min første pallplassering i Norgescupen da jeg ble nummer 3 på langdistansen bare to minutter bak Omdal (og slo Olav!!), for så å løpe Emblem inn til bronsemedalje på MNM-stafetten med klart beste etappetid. To uker senere løp jeg årets kanskje beste løp da jeg vant en mellomdistanse i Stockholm overlegent i ganske tøff konkurranse. Da fungerte det nærmest perfekt både teknisk og fysisk og det gav meg troen på at jeg hadde noe på gang foran de kommende NM- og SM-helgene.

Tilbake i Emblem-trøye i konkurranser for første gang siden 2007, her fra NM og MNM.

Mesterskapshøsten begynte med Natt-NM, der jeg dessverre ikke klarte å leve opp til egne forventninger. Flyten manglet teknisk, fysisk kom jeg aldri i gang og jeg gjorde for mange feil. Endte på en veldig skuffende 9. plass. Helgen etter stod NM-uka på programmet og der leverte jeg først en middels langdistanse der jeg ble nummer 11, en ok kvalifisering til mellomdistansen der jeg ble nummer 2 i heatet og så en mellomdistanse under pari der jeg ble nummer 9. Avsluttet med å løpe Emblem inn til 17. plass på stafetten etter å ha gjort en stor feil på slutten da vi var en større gruppe som kjempet om 11. plassen. I etterkant av NM var skuffelsen stor. Ikke fordi resultatene var dårlige, men fordi jeg følte (og fortsatt føler) at jeg ikke var i nærheten av å få ut det jeg var god for.

Videre fortsatte sesongen på andre siden av grensen, først med lång-SM der jeg endte på en oppløftende 13. plass, bare 5 minutter bak, etter en dårlig innledning av løpet før jeg avsluttet sterkt den siste halvdelen. Deretter ventet medel-SM, som dessverre ble en aldri så liten katastrofe da jeg røk ut i kvalifiseringen etter et veldig dårlig løp. Likevel fikk jeg sjansen på førsteetappen for førstelaget på stafetten, der jeg nok engang innledet dårlig med en stor bom på førstepost. Deretter løp jeg bra og kunne veksle som nummet 7, bare 40 sekunder bak tet. Vi lå på klar medaljeplass til Ralph skadet seg midtveis på den siste etappen og måtte bryte. Synd å gå glipp av en SM-medalje på den måten, men er det noe jeg har fått erfare i løpet av 2014 er det at en slik skade kan skje (i Alicante og før Jukola for egen del) og helt ut av det blå. Mesterskapshøsten, med fem mesterskapshelger på rad, ble avsluttet med en ordentlig fiasko på ultralång-SM, der jeg bommet meg bort og brøt tidlig.

25-manna, Lång-SM og tilskuer på Medel-SM.

Sesongen ble avsluttet med 25manna, Blodslitet, Smålandskavlen, samling i Skottland og nå i helgen NSM i Trondheim. Jeg har løpt stabilt godt hele oktober, men ikke helt oppnådd de resultatene jeg hadde håpet på. Samtidig føler jeg at veien opp nødvendigvis ikke er så veldig lang. Får jeg mer kontinuitet gjennom vintertreningen og klarer å holde meg unna de verste skadeperiodene bør jeg ha betydelig mer å komme med når det skal løpes om landslagsplasser, stafettseire og NM/SM-medaljer neste år…

onsdag 2. oktober 2013

Plan B


Ettersom skadeproblemene tok knekk på hele vårsesongen rettet jeg allerede tidlig i vår blikket mot NM Mellom og meningen var at det var løpet der jeg skulle vise hvilket nivå jeg hører hjemme på. Etter Night Hawk hadde jeg fått fornyet selvtillit og jeg la en plan for å finne toppformen frem til NM. Ting gikk mer eller mindre som de skulle, helt til jeg våknet opp med sår hals dagen før kvalifiseringen til mellomdistansen. I løpet av de første timene på morgenen ble kroppen verre, jeg begynte å hoste og det var bare å innse at NM gikk fløyten. Og ettersom jeg altså bare ble tilskuer på NM  benyttet jeg muligheten til å melde meg på SM i stedet. Det fikk bli en brukbar erstatning, en plan B.

Dessverre satt sykdommen i lenger enn hva jeg hadde håpet, så oppladningen til SM ble langt ifra optimal. Fikk trent bra i 2-3 dager hjemme før jeg satte kursen for Gøteborg og SM, og jeg hadde vel til en viss grad forhåpninger om å kjempe om gode plasseringer om jeg kunne levere gode prestasjoner. Og det begynte ikke så veldig bra på fredagens mellomdistanse-kvalifisering, der jeg virkelig slet med å finne ro og flyt i orienteringen. Jeg var innstilt på å løpe ett bra løp, men stresset hele veien og gjorde veldig mange småbommer. Etter hvert hadde jeg pådratt meg så mye tidstap at jeg ble usikker på om det skulle holde til finale. Bestemte meg for å ta meg sammen, og avsluttet løpet bra. Kunne løpe inn til ledelse, og det holdt til 3. plass i heatet. Med en såpass svak teknisk prestasjon klarte jeg selvsagt ikke forsvare fjorårets heatseier, men 3. plass gav en bra startposisjon før finalen.

Om oppladningen til SM-helgen ikke akkurat var optimal ble oppladningen til finalen vesentlig verre. Stort sett samtlige i SNO ble rammet av en mild matforgiftning på grunn av noe dårlig kjøtt vi spiste og det ble lite søvn på natten og ikke særlig mye mat før løpet. Jeg spiste en halv banan og en sjokolade like før start og krysset fingrene for at det skulle holde hele veien inn. Åpnet brukbart og fant en bra flyt i orienteringen. Løp ganske bra lenge, men bommet halvminuttet på en post like før passering. Skjønte at farten ikke var i nærheten av å være god nok, men forsøkte å krige på hele veien inn. Avsluttet ok og kan summere postbommene til 2 x 10s og 1 x 30s og i tillegg hadde jeg to litt mindre heldige veivalg som sikkert kostet 30s totalt. Totalt 1m20s tidstap, hvilket ikke er en dårlig gjennomføring, men farten var av naturlige årsaker ikke god nok og jeg endte på en litt skuffende 19. plass, over 4 minutter bak Kratov som tok gullet.

Ettersom jeg var beste SNOer på mellomdistansen fikk jeg også sjansen i førstelaget på stafetten. Erik løp første og kunne etter en bra etappe sende meg ut på 5 plass, 40s bak tetene. Jeg innledet bra og lå lenge i en fin gruppe sammen med GMOK, Rehns og SNO2. Etter 1/3 av etappen gjorde jeg ett dårlig valg, der jeg først droppet det egne høyreveivalget for å løpe med de andre, for så å prøve ett eget venstreveivalg, før jeg angret igjen og gikk etter de andre. Dessverre var det grønt og stygt, så tapte verdifulle sekunder og mistet de andre ut av syne. Resten av etappen løp jeg alene, men dessverre manglet jeg flyt i orienteringen, kroppen var ikke spesielt pigg og jeg fikk en pinne på øyet som reduserte synet betraktelig. Dermed klarte jeg ikke å holde den ønskede farten og gjorde også noen små bommer. Kom inn som nummer 5, med syvende beste etappetid, langt bak Linne i tet og omtrent halvannet minutt bak GMOK og SNO2 som jeg hadde vært sammen med i skogen. Et forsprang jeg gav bort helt unødvendig, og gjennomføringen av det ene strekket irriterer meg noe voldsomt, selv om det egentlig ikke kostet mer enn 30-40 sekunder. Jonas løp en bra sisteetappe og hadde bronsemedaljen i lomma mot slutten, men dessverre for oss kom William Lind voldsomt på slutten og tok bronsen med minste margin. Det er aldri gøy å tape på oppløpet, og ekstra kjipt når det var min middelmådige innsats som ledet til at det ble spurt. Hadde jeg vært litt roligere og trodd litt mer på meg selv hadde Jonas fått gått ut sammen med GMOK og da hadde nok aldri Malung kommet opp i rygg. Menmen, fjerde og sjetteplass for SNO1 og SNO2 i SM-stafetten er absolutt godkjente resultater, klart bedre enn 10 og 12 som vi var i fjor, og det viser at vi har bra bredde i toppen. 

Fremover er det 25Manna og Smålandskavlen som står på programmet før sesongen avsluttes og blikket rettes mot neste år. Det er alltid gøy å løpe stafetter, så jeg håper at jeg kan levere gode prestasjoner og at vi kan oppnå toppresultater i begge stafettene.


Resultat SM-Medel kvalifisering
Resultat SM-Medel finale
Resultat SM-Stafett

GPS SM-Medel

mandag 12. august 2013

Night Hawk Champion!

Jeg har tvilt på meg selv. Hele vinteren og våren gikk i vasken, og jeg gikk omtrent hele sommeren uten å trene på grunn av sykdom. O-Ringen var en eneste stor fiasko, der jeg ikke var i nærheten av noe som helst. Selv på mellomdistansen, der jeg gjorde ett løp jeg var godt fornøyd med, var jeg 6 minutter bak og da er det lett å tenke at veien opp er uendelig lang. Men heldigvis snur det fort i idretten.


Etter O-Ringen tok jeg tak i treningen på ordentlig igjen og nå når kneet funker såpass bra at jeg kan løpe ihvertfall 10 timer i uka igjen, så har jeg følt meg sterkere og sterkere for hver økt jeg har løpt. Og når det nærmet seg laguttaket til Night Hawk begynte jeg å få såpass med selvtillit at jeg ville løpe den siste etappen. Og med argumenter som at ”vi skal til Norge, og jeg er ganske god i Norge” og ”På OL-Manager’98 funker det alltid med hjemmeløper på siste” fikk jeg muligheten.

Vi hadde ett godt lag på papiret, fullt av gode o-løpere som har vist at vi kan løpe stafett, og at vi skulle kunne være gode nok for å vinne var det ingen tvil om. Men det er en stor forskjell på å være god nok til å gjøre det, og det å faktisk gjøre det. Og etter natten så det litt vanskelig ut, med Vaajakosken og GMOK langt foran og med en liten luke opp til KOK, men heldigvis lå vi foran Halden så alt var fortsatt mulig idet jaktstarten startet lørdag formiddag. Og en drøy time senere, etter en superetappe av Eric, så ting lysere ut. Forspranget frem var halvert, KOK var innhentet og Vaajakosken og Halden lå flere minutter bak. Videre fulgte Erik og Ralph opp med perfekt stafettløping hentet rett fra læreboka. Ingen risiko, ingen feil og først inn til veksling. Og jeg fikk gå ut i tet, med KOK og Vegard Danielsen noen meter bak. I en slik situasjon står det mye på det mentale. Jeg var nervøs, først og fremst fordi jeg fryktet at jeg regelrett skulle blir fraløpt, og under oppvarmingen klarte jeg ikke å komme frem til om jeg hadde gelébein på grunn av nervene eller om jeg ikke kunne føle noe etter oppvarmingsdragene fordi jeg hadde superbein. Men samtidig trodde jeg hele tiden på meg selv, og tenkte at ”nå har de andre gutta levert, jeg skal ikke ødelegge dette”.

Når Ralph overleverte kartet var det bare å legge på sprang. Jeg åpnet relativt kontrollert, og ble passert av Vegard på vei til startpost. Vi valgte ulike traseer ut fra startposten, men kom sammen igjen inn mot 1. post. Jeg tvilte litt, dro rundt ett stort tre på feil side og han fikk en liten luke. Den luken tettet jeg uten problemer og da forsvant frykten om å bli fraløpt. På vei inn mot den tredje posten gled jeg gjennom den korte gaflingen og så at Vegard stemplet. Et lite øyeblikk var panikken i ferd med å ta overhånd, men jeg tok min post bra og fikk raskt øyekontakt med Vegard igjen. På vei over hogstfeltet opp mot 5. post så jeg Vegard 100 meter foran meg, og vurderte om jeg skulle kjøre ett skikkelig drag for å tette luken. Men da kom jeg til å tenke på det siste vår vikarcoach Jonas Leandersson sa til meg før jeg skulle ut: ”Du er den beste til å orientere, gjør det du skal gjøre”.  Jeg tok posten bra, Vegard bommet og det var det siste jeg så til han. Inn i de påfølgende to postene nølte jeg litt inn mot ringen, men unngikk noen form for større tidstap og resten av løypen løp jeg med 100% kontroll og uten å ta noen sjanser. Jeg visste jo at Magne Dæhli og Anders Nordberg ikke gikk ut altfor langt bak, og at de normalt sett er bedre løpere enn meg, men det eneste man kan påvirke når man er alene i skogen er sin egen prestasjon, så jeg fokuserte utelukkende på min egen orientering og holdt meg til planen: "Sikre trasevalg og sikre innganger for å minimere risikoen for å gjøre feil." På passering fikk jeg vite at jeg lå først og den siste sløyfen gikk uten problemer, og da var seieren i boks!


Foto: Aapo Laiho (nighthawk.no)


Night Hawk er kanskje ikke 10Mila eller Jukola, Kalevan var ikke med, og noen av topplagene stilte ikke helt toppet. Men likevel, dette var stort. For det første fordi det alltid er gøy å vinne stafetter når man løper sammen med løperne man trener sammen med og kamerater man omgås med hele tiden. Og fordi det er første (men ikke siste) gang jeg vinner en stafett med SNO. Og selvsagt på grunn av problemene jeg har hatt de siste 8-9 månedene. Nå er jeg til en viss grad tilbake og det finnes igjen grunn til å tro på meg selv og forhåpentligvis kan denne høsten bli like morsom som høsten var i fjor. Det er litt over en måned igjen til NM, og der håper jeg selvsagt å være i medaljekampen. Jeg var nære i fjor, så om treningen går bra fremover burde jeg ha alle muligheter til å hevde meg.

Foto: Aapo Laiho (nighthawk.no)

--
Og så litt om Night Hawk:

Ideen er bra! Selve natten går fort, men de o-tekniske utfordringene bevares gjennom gode gaflinger og krevende løyper. Jaktstart på dagen gir følelsen av tradisjonell stafett og årets arrangement viser at dette er ett konsept som funker.  Selve løypeleggingen og terrengvalg var meget bra. Ordentlig skogsterreng, bra gaflinger og utfordrende løyper. Imponerende hvordan løypelegger klarte å få til passering av arena på så korte løyper uten at det ødelegger store deler av løypen. Det er konkurranser som dette som gjør at jeg elsker å løpe orientering. Så var det selvsagt en del som ikke var like bra, spesielt savnet jeg velfungerende liveresultater da jeg forsøkte å følge med på nattetappene fredag kveld, men det regner jeg med at Tyrving fikser til neste år. Night Hawk har kommet for å bli, og jeg håper de også i fremtiden kommer til å tilby løperne en stafett der arena blir valgt på grunn av terrenget (og ikke for storskjerm og tilgjengelighet) og der løypene blir lagt for å skape o-tekniske utfordringer (og ikke for å skape gode tv-bilder). Tyrving bør bygge videre på dette med real skogsorientering der det sportslige aspektet er det klart viktigste.

Og så selvsagt, når Night Hawk har blitt virkelig stort og det i fremtiden skal skrives bok om Night Hawks historie da forventer jeg at vi som de første vinnere får forsidebildet og mye spalteplass :)

Resultater Night Hawk
GPS-tracking
Orientering.no: "Ivar Lundanes tok Södertälje til seier i Night Hawk"

søndag 23. juni 2013

Tilbake i skogen

Forrige helg kunne jeg endelig knyte på meg o-skoene og feste startnummeret på løpsdrakten igjen, da den legendariske Jukola-stafetten gikk av stabelen i Finland. Ettersom dette var første konkurranse for sesongen og jeg ikke hadde overbevist på de siste treningene i forkant, fikk jeg løpe den korte fjerdeetappen i andrelaget. Opprinnelig skulle jeg løpe 5. etappe i ett ekstremt sterkt andrelag, men når tre løpere i førstelaget måtte melde forfall ble det store omskiftninger i vårt lag. Heldigvis har vi så mange gode løpere å ta av at, så slagkraften var fortsatt inntakt, både hos lag 1 og lag 2.

Etter at vår juniorstjerne Johan og veteran Pål hadde gjort gode innsatser på de to første, leverte Ralph en fantastisk tredjeetappe, og jeg fikk gå ut som nummer 15. 6 minutter bak teten og like foran Halden, HiKi og flere andre gode lag. Jeg har jo vært ute veldig lenge, og ikke løpt mer enn 4-5 timer i uka de siste to ukene før Jukola, og var følgelig usikker på formen. Men når jeg fikk kartet i hånden var det bare å glemme alle problemene og fokusere utelukkende på arbeidsoppgavene. Jeg var litt rusten og nølte litt inn mot den første posten, og løperne som stakk ut like bak meg var opp i ryggen når jeg stemplet på posten. Ganske raskt løp Mattias Karlsson forbi, og jeg la meg i rygg. Videre kan etappen oppsummeres i at jeg lå nære Mattias og hadde hele tiden kontroll på hvor jeg var og hvor jeg skulle. Midtveis på etappen fikk jeg ett aldri så lite flashback til NM-stafetten i Tromsø i 2008, ettersom jeg også den gang  lå bak Mattias og kontrollerte. Som den gang var farten mer enn god nok og vi passerte hundrevis av løpere som var ute på tidligere etapper. Etter en halvtime ble jeg sliten og måtte slippe, men orienterte bra hele veien inn. og det ble maks 15-20 sekunder tidstap totalt på etappen, hvilket jeg er meget godt fornøyd med. Jeg vekslet over som nummer 15 etter å ha tatt inn minuttet på teten. Musen, Rickard og Andreu løp bra på de tre siste, og vi endte på en flott 28. plass, som nest beste andrelag. Førstelaget ble nummer 13, etter at en småsyk Erik hadde en tung opplevelse på siste. Nummer to etter 6 etapper med så mange løpere ute er imponerende og det viser at det er ekstremt mye kvalitet i troppen. Om alle er tilgjengelige, og om vi unge løfter oss enda ett hakk, kan det bli mye moro på 10Mila og Jukola neste år. Og det kan behøves, for det begynner å bli lenge siden sist ett svensk lag vant en av de to store nå…

TV-post etter 5km: Rimelig sliten, men fortsatt i fint driv.

På de fleste måter var dette ett meget vellykket comeback. O-teknisk leverte jeg tilnærmet perfekt og det var bare 5 løpere som var raskere enn meg på etappen. Jeg tok inn minuttet på Kalevan i tet, og slo Graham som løp i vårt førstelag. Altså ett veldig stort skritt på veien tilbake til dit jeg vil være og det betyr selvsagt veldig mye. Men, på en annen side ser jeg at jeg har en lang vei å gå, for jeg ble rett og slett fraløpt på slutten av Mattias og HiKi-løper Mikko Patana og det er vel ikke der jeg ønsker å være. Men med tanke på hvor lite jeg har løpt (3-5 timer i uka de siste ukene før Jukola) og hvor lenge jeg var ute (over ett halvår), så må jeg være fornøyd. Jeg løp ett bra o-løp og det uten antydninger til smerter. Det er ekstremt skritt fremover, og nå ser jeg ganske lyst på fremtiden.



--

Nå har jeg dratt hjem til Ålesund, der jeg skal tilbringe store deler av sommeren. Forhåpentligvis kan jeg øke mengden løping etter hvert og få noen fine løpeturer i fjellet. Neste konkurranse på kalenderen blir O-Ringen, så frem til da gjelder det bare å trene så mye som mulig uten å risikere en ny overbelastning. For øyeblikket sliter jeg med sår hals og litt hoste, så det har ikke akkurat blitt mye trening etter Jukola, men forhåpentligvis er sykdommen i ferd med å gi seg nå, så jeg snart kan snøre på meg løpeskoene igjen.

lørdag 11. mai 2013

158 days, and still counting..


Sesongen er i gang for fullt. 10Mila er overstått, Silva Leauge er snart avsluttet og neste helg er det VM-testløp i Løten. Observante o-nerder som jevnlig kikker på resultatlister fra større løp i både Norge og Sverige har sikkert lagt merke til at navnet mitt er fraværende fra det som finnes av resultatlister markert 2013.

Det er nå 158 dager siden sist jeg var i ”normal trening”. 4. desember i fjor var sist jeg løp 2 økter på en dag. 2 økter jeg aldri burde løpt i utgangspunktet siden katastrofen allerede var ett faktum. Det er ganske nøyaktig 200 dager siden smertene under kneet dukket opp for første gang, og det går ikke en dag uten at jeg forbanner meg selv for å ikke skjønne tegningen før det var for sent. Jo da, noen tiltak gjorde jeg jo, blant annet løp jeg jo bare 10 økter i uka i stedet for 14 ettersom jeg hentet frem rulleskiene. Jeg kunne jo kjenne at det gjorde vondt, men smertene forsvant jo etter noen timer (i god tid foran neste økt, med andre ord) og jeg har alltid tenkt at man skal ha det litt vondt på ulike steder i perioder man trener mye, og at alt ville løse seg når jeg skulle hjem for å gå på ski før jul. Men iblant gjør man feil, og det er ingen tvil om at jeg gjorde en alvorlig feil.

Hadde jeg tatt signalene på alvor og funnet ut hva som var feil i midten av november hadde jeg sannsynligvis vært fullt løpbar i slutten av februar. Nå skriver vi snart midten av mai, det er snart to måneder siden jeg i følge planen skulle gjort konkurransepremiere på svensk jord og det er snart en uke siden jeg etter planen skulle ha vunnet 10Mila sammen med verdens beste klubbkompiser. Midt i denne negative sfæren jeg skisserer er det verdt å nevne at 10Mila ble en gedigen opptur for meg og resten av klubben. Uten våre 3 verdensklasseløpere (Jonas, Matthias & Scott) og meg pga skader og sykdom, var SNO avskrevet av de fleste og det var få utenfor klubben som trodde at vi kunne være med der fremme. De 10 gutta som stilte til start viste derimot mesterlige takter gjennom hele natten og løp inn til en meget sterk 4. plass. Det viser at vi har en ekstrem bredde på toppnivå, at vi gjør mye rett gjennom på treningsfronten og det motiverer en skadet løper. For jeg skal komme sterkere tilbake og jeg skal være en av de 10 SNO-løperne som kan feire 10Mila-seieren på oppløpet i Eksjö neste år.

Når jeg nå begynner å snakke om neste år, så betyr ikke det at jeg har gitt opp årets sesong. Vi skriver tross alt bare mai, og sesongen varer helt til slutten av oktober, så det er mange konkurranser som gjenstår. Neste helg er det som sagt testløp på Hedemarken, der jeg gjerne skulle vært på startstrek, skadefri og i toppform, men den gang ei. Jeg har helt siden desember hele tiden måttet flytte målet for når jeg igjen skal være løpbar på ordentlig, og nå er det flyttet til Jukola. Ettersom jeg nå løper 15-20 minutter annenhver dag, uten å kjenne noen antydninger til problemene, synes jeg det er ett realistisk mål å være tilbake til Jukola. I midten av februar ble jeg forespeilet at det ville bli 3-4 måneder før jeg kunne være tilbake for fullt. I morgen er det 3 måneder siden jeg fikk den beskjeden, og om ting går etter planen vil jeg trappe opp løpingen og ganske snart også prøve å løpe fort også. Om det fungerer fint, så blir det veldig gøy å se hvor god formen er. Jeg har nærmest utelukkende trent alternativt i over 5 måneder, så hvor jeg kommer til å stå er uvisst. Jeg føler jo at jeg har trent bra og at den fysiske formen burde være bra. Men det vet man ikke før man konkurrerer, og klokka kommer med fasiten.

Tanken på å kunne løpe så fort jeg kan i skogen, samtidig som jeg kan konsentrere meg om orientering, uten å ense problemene i beina har føltes fjern i flere måneder nå. Forhåpentligvis er ikke dagen da dette blir en virkelig langt unna, og det er dette som driver meg fremover hver eneste dag. For jeg er overbevist om at jeg fortsatt har mine beste dager i o-løypa foran meg, og at all trening jeg har lagt ned i vinter og skal legge ned i tiden fremover vil betale seg. Når det kommer vet jeg ikke, men det kommer til å gjøre det. 
`cause the dream is not dead.

mandag 4. mars 2013

På sidelinjen.


Det er lenge siden jeg har skrevet noe her, og det er en grunn til det. Jeg har rett og slett ikke hatt lyst til å skrive noe ettersom det er lenge siden ting har gått min vei. Nå skriver vi mars måned, og jeg har så vidt begynt å se lys i tunnelen. Det er fortsatt langt igjen, men nå tror jeg at jeg nærmer meg.

Hva er egentlig problemet?
Det begynte helt i starten av november, da jeg kjente en stikkende smerte i overgangen mellom leggen og kneet etter en baneintervalløkt. Smertene gav seg raskt og jeg tolket ikke faresignalene riktig. Utover i november ble det verre og verre for hver løpeøkt jeg gjennomførte. Men smertene gav seg nesten alltid før neste økt, så jeg trodde at det ikke var noe farlig. Litt smerter må man jo regne med når man trener mye. Etter treningshelgen hos Albin Ridefelt i Uppsala i begynnelsen av desember ble det verre og det ble slik at jeg knapt kunne gå i timevis etter en løpeøkt.

Jeg dro hjem på juleferie, fant frem skiene og ergometersykkelen og la løpingen på is. Etter 3 uker uten løping var smertene borte og jeg forsøkte å løpe igjen. Det gikk ikke bra og jeg søkte fysiohjelp på nyåret. Etter 3 uker med behandling og forebygging av benhinnene prøvde jeg å løpe litt og det virket greit i det jeg reiste tilbake til Södertälje i slutten av januar. I begynnelsen av februar gikk det derimot galt igjen, og smertene kom tilbake sterkere enn noen gang og jeg ble på nytt undersøkt. Da fikk jeg beskjed om at den senen som går langs utsiden av venstre lår og er festet under kneet var overbelastet og hadde delvis sprukket som følge av overbelastningen, og at dette var grunnen til mine problem. Fikk beskjed om at jeg måtte regne med at det tar 3-4 måneder før jeg er tilbake i vanlig trening, og det var en tung beskjed å få.

Nå har det gått tre uker, og ting begynner å fungere. Jeg har ingen smerter i det daglige lenger, kan gå trapper uten problem. Treningsmessig har jeg fått trent bra alternativt, med mye sykkel og en del vannløping i tillegg til all styrketreningen som skal styrke det overbelastede området i benet. Rent kapasitetsmessig har jeg nok blitt satt minimalt tilbake av det lange skadeavbrekket, men det har gått tre måneder uten noe særlig løping eller o-teknisk trening, og det er jo ikke optimalt. Men det handler om å gjøre det beste ut av situasjonen og det viktigste er å komme tilbake slik at jeg igjen kan løpe 15-20 timer i uka uten å bli satt på sidelinjen igjen og jeg må ta tiden til hjelp. Vårsesongen går nok trolig i vasken, selv om jeg har ett ørlite håp om å bli friskmeldt tidsnok til at jeg kan bidra på 10Mila, og jeg har begynt å rette blikket mot Jukola, O-Ringen og høstsesongen. For selv om det ser mørkt ut nå og motivasjonen og gnisten svinger veldig, så er det ingenting som er morsommere enn å løpe orientering og jeg skal komme tilbake. Forhåpentligvis enda sterkere enn tidligere.

søndag 18. november 2012

Oppsummering 2012, oppstart 2013.


For noen uker siden ble treningsåret 2011/2012 avsluttet med en sykdomsperiode som strekte seg utover to hele uker og som dermed gjorde at jeg mistet den planlagte sesongavslutningen, tradisjonsrike Smålandskavlen. Etter en rolig uke treningsmessig, med to eksamener og NSM, dro jeg i gang treningen skikkelig og nå har jeg lagt to vellykkede uker bak meg. Og mange flere venter fremover..

Oppsummering 2011/2012:
515h (81% løping, 12% ski, 2% styrke 6% alternativt)
175h orientering (34%)
472 økter
200 o-økter (42%)

Max timer/uke 20:55 (uke 11)
Min timer/uke 0:00 (uke 26, syk)
Max timer/måned 63:15 (mars)
Min timer/måned 23:10 (oktober)
Lengste treningsøkt 3:00
Lengste O-tekniske trening: 2:41 (101 controls Emblemsfjellet)
Lengste konkurranse: 2:45 (NM Ultralang)  

60 konkurranser
157 reisedøgn (altså ikke i Södertälje eller hjemme i Ålesund)
48 sykedager

Skader:
Løperkne (3-4 uker januar/februar)
Ryggproblemer (2-3 dager VM-test lang/NM Sprint)


Beste løp:
1. SM-kval medeldistans (Fantastisk flyt og ro i den tekniske utførelsen)
2. 25-mannakorten (Bra flyt og bra fart. Nærme å slå Olav og Thierry)
3. NM Ultralang (2.45 med full kontroll på det tekniske, bra gjennomføring)

Dårligste løp:
1. VM-test Mellomdistanse (bra åpning, så bom, bom og bom…)
2. Jukola 2. etp (stresset, ingen flyt, bom på post etter post)
3. Swiss 5days sprint (gjennomført elendig)

Beste opplevelser:
1. SM-kval Medeldistans (første gang jeg virkelig leverte ett løp der gjennomføringen var nær perfekt. Fin følelse å starte nesten helt sist i finalen, selv om det ikke gikk veien..)
2. 25manna (etter en dårlig start på stafetten snudde det på etappe 5. Jeg gikk ut sist, langt bak og med mye press. Bommet førsteposten med halvminutett, fikk damp og løp prikkfritt hele veien inn på 3. beste etappetid. Stafetten snudde for vår del og vi ble nummer 3. God stemning!)
3. SM Ultralang (bommer i starten, men er superfresh og hang lett med William Lind i nærmere to timer før jeg løp ifra på slutten og ble nummer 6.)
4. 25mannakorten (I det jeg forlot arenaen på vei mot start pratet speakeren om 4 potensielle navn som kunne slå ledertiden, Thierry Guergiou, Johan Runesson, Jerker Lysell og Ivar Lundanes "som har visat grym form nu i höst". Løp ett bra løp, og var bare 50 sekunder bak verdensliten.)
5. Blodslitet (Ett bra løp fra start til mål resulterte i en meget fin 5. plass, som nest beste nordmann. Følelsen av å løpe i en gruppe som blir mindre og mindre, samtidig som man selv føler seg bra, er intet mindre enn fantastisk.

Dårligste opplevelser/største skuffelser:
1. Vårsesongen (ingenting fungerte, fysisk var jeg ikke med og teknisk manglet jeg selvtillit. Oppturene var få og relativt små. Langdistansetestløpet til EM toppet skiten, null glede, null motivasjon og elendig resultat langt, langt bak EM-plass.)
2. NM Lang (var i bra form og hadde ambisjoner om å kjempe helt i toppen med ett bra løp. Leverte dog ett dårlig løp, og bare en meget god gjennomføring av det siste langstrekket reddet en hederlig plassering. Ekstremt irritert og skuffet etterpå.
3. SM-final Medeldistans (etter kvalikkseieren var det realistisk å kjempe om medalje. Åpnet bra, og var nummer 2 ved første radio. Så bommet jeg og luften gikk ut av ballongen. Trist og lei den avsluttende delen av løypen.)

Kort oppsummering av 2012:
En dårlig vår (kanskje på grunn av mye sykdom november/desember og kneskaden i januar/februar?), men så snudde det etter Jukola. Kroppen fungerte bedre, tryggheten i det tekniske kom tilbake og viktigst av alt: Jeg fikk igjen troen på meg selv, troen på at jeg har noe å gjøre i toppen. 8 – 11 – 8 som tellende resultat på NM (Ultralang, Lang, Mellom + 11. plass på Natt der jeg ble disket pga død brikke) og 10. plass sammenlagt i Norgescupen er absolutt gode resultater når det er snakk om det første året i seniorklassen. Legg til 5. plass på Blodslitet, 6. plass på SM Ultralang, 6. plass på 25mannakorten, 3. plass på 25Manna, 17. plass på O-Ringen og to gull fra Midt-Norsk, så kan jeg oppsummere med at dette faktisk har vært min beste sesong noensinne, litt foran 2009 når jeg tok 4 NM-medaljer.


Til neste år er planen å øke treningsmengden, forhåpentligvis til godt over 550 timer trening totalt og 200 timer o-teknikk, og samtidig gjennomføre minst 80% av treningsmengden løpende (altså må jeg holde meg skadefri). Blir jeg raskere, sterkere, mer utholdende og bedre teknisk, da bør jeg ha gode muligheter til å levere enda bedre prestasjoner og dermed også oppnå enda bedre resultater.

tirsdag 23. oktober 2012

Sesongslutt

Ettersom jeg ble syk i midten av forrige uke, og enda ikke er tilbake i trening har det blitt en litt tidligere slutt på sesongen enn planlagt. Den meget prestisjefulle stafetten Smålandskavlen kommende helg går dessverre fløyten for min del, og dermed er sesongen over for godt. Blodslitet ble dermed en verdig avslutning på det som faktisk ble en ganske bra sesong.

Nå gjelder det bare å bli frisk så raskt som mulig slik at treningen foran neste sesong kan begynne. I fjor hadde jeg en veldig fin treningshøst, før jeg ble syk i november, og slet med helsen i halvannen måned og mistet mye verdifull trening. Jeg tror at det dårlige grunnlaget som ble lagt i november og desember i fjor grunnet mye sykdom og svak kropp var en av de viktigste grunnene til at jeg presterte så dårlig som jeg gjorde under vårsesongen, sammen med blant annet skadeprobleme i januar/februar og dårlig selvtillit ettersom jeg var på etterskudd allerede før sesongen hadde startet. Nå vil jeg i hvertfall la sykdommen herje fra seg, og så begynne en grundig og solid oppbygging mot neste år, og med erfaringene og selvtilliten etter høsten vil jeg være med i gamet fra start neste år...

Sky is the limit

onsdag 17. oktober 2012

25manna og Blodslitet - fortsatt fremgang!

Siden jeg sist skrev her har jeg konkurrert ytterligere to helger, og fremgangen har fortsatt!

25manna:
På 25manna fikk jeg fortroendet med å løpe ut sist på etappe 5. Ettersom vi hadde ett litt redusert lag (uten Scott, uten Petter, uten Pavlo, uten Jana og med Katta halvskadet) var det kanskje ikke helt realitstisk å forvente at vi kunne kjempe om seieren slik vi hadde håpet på. Og ganske riktig, med litt utur og stang ut i starten var vi nesten hektet  helt av når jeg skulle ut, og avstanden inad i laget var enorm da jeg gikk ut nesten 9 minutter bak Rickard som gikk ut først av våre. Var kanskje litt stresset av utgangspunktet og gled 20 meter forbi førsteposten og la igjen halvminuttet allerede der. Forbannet på meg selv valgte jeg sikkert rundt på sti til neste, og tenkte at "nå må jeg ta meg sammen, vi har ikke råd til at jeg skal ødelegge mer nå". Derifra og inn fant jeg en fin rytme i orienteringen, og forsøkte å trykke på der det var mulig. Kjente at jeg ikke hadde noen toppdag fysisk, men pushet hardt og fokuserte på å ta postene så bra som mulig. På nest siste post passerte jeg Anton, og kunne løpe inn som nummer 3 av våre etter ett bra løp.

Hadde 3 beste etappetid på etappen, etter Runesson  og Simo-Pekka Fincke. Avstanden innad i laget var redusert med nærmere 3 minutter, avstanden opp til teten med nesten 4 minutter. Etter bra løping av veteranene  på etappe 6 og gutta på etappe 7 kunne Musen føre oss opp på 4. plass, bare 3:50 bak Halden, etter en kjempeetappe. Ausrine løp også bra, og Jonas fikk gå ut på 3. plass i fronten av en stor gruppe. Den gruppen ble totalt smadret direkte fra start og Supersmurfen kunne løpe oss inn til en meget fin 3. plass! Fantastisk resultat med den starten vi hadde, og det var jævla gøy å være med å snu den negative trenden og oppnå ett bra resultat til slutt!


Foto: Lars Rönnols



25mannakorten:
Dagen etter 25manna var det dags for 25mannakorten, kanskje den mest prestisjefulle konkurransen i Sverige når man ser bortifra SM, O-Ringen og Silva League, og i år med ett meget bra startfelt. Jeg hadde flaks med trekningen og fikk starte sent. I det jeg forlot arenaen på vei mot start ledet Olav foran Gustav Bergman, og jeg hørte speakeren prate om 4 potensielle navn som kunne slå ledertiden, Thierry Guergiou, Johan Runesson, Jerker Lysell og Ivar Lundanes ("som har visat grym form nu i höst"). Normalt hadde jeg kanskje blitt nervøs av å høre noe sånt, men nå var situasjonen en annen. Selvtilliten var bra etter den gode løpingen i det siste, og når jeg ikke hadde nervøsitetsproblemer før start på SM mellom var jeg ikke redd for å miste kontrollen mentalt. Ettersom jeg visste at Olav og Gustav hadde bommet litt, var det to ting jeg tenkte på: 1) De har misset, altså kan det være vanskelig. O-teknikken må gå foran farten. 2) De har misset, og de løper ikke så mye fortere enn meg. Løper jeg rent kan jeg vinne.

Åpnet relativt rolig for å komm inn i en fin rytme. Tok de tre første postene bra, men på langstrekket til 4. post gled jeg ut og misset 15 sekunder på posten. Tok post 5 bra og fosøkte å øke farten litt mot neste. Det var ingen god ide, jeg gled ut av kursen igjen og la igjen nærmere halvminuttet. Dermed av mulighetene for ett "rent løp" borte, og farten måtte økes. Trykte på bra på langstrekket og det tekniske partiet midtveis gled jeg fint gjennom med ett par bestetider og ingen større feil. Siste del a løypen var igjen litt lettere og jeg forsøkte å holde farten oppe. Dessverre hadde jeg også i dag en ganske middelmådig dag fysisk, og selv om jeg trykte på gikk det ikke fort nok. Når jeg stemplet ved forvarselet hørte jeg speaker si at jeg kjempet om 5. plassen. Trykte på alt jeg hadde, men klarte ikke ta igjen nok sekunder på Emil Wingtedt, og løp inn til en fin 6. plass, bare 53 sekunder bak Runesson som vant, og bare halvminuttet bak Olav. Med tanke på at jeg ikke gjorde noe "superløp", men snarere ett stabil løp med noen mindre feil her og der, er det meget oppløftende at jeg kan være så nærme de aller beste løperne i verden.

Resultater 25mannakorten
Kart m/veivalg 25mannakorten


Blodslitet:
Etter 25mannahelgen trente jeg tøft mandag, tirsdag og onsdag, før jeg roet ned for å samle overskudd frem mot Blodslitet. Ettersom det ventet 25 kilometer i relativt tøff Fredrikstad-terreng kunne overskudd og friske bein komme godt med..

Når starten gikk la jeg meg langt fremme, og hundre meter etter startpost kom Olav forbi i samme retning, og jeg skjønte raskt at han skulle ha samme førstepost som meg. La meg i rygg, og lå der til vi kom til samlingsposten for første gang, og vi passerte som nummer 1 og 2. Deretter spredde vi oss på ulike gaflinger og jeg ble liggende først på min. To mindre misser på ca. 15 sekunder, og jeg passerte  som nummer 7 etter første runde. Deretter ble jeg igjen alene på min gafling, bommet litt og kom sammen med Tue Lassen. Fikk ryggen på Nordberg etter samlingsposten og passerte etter to runder som nummer 5, med masse løpere like bak. Hadde samme gafling som Nordberg ut på sisterunden, og lå i rygg frem til samlingsposten. Deretter merket jeg at han ikke var i kjempeform og jeg løp først mesteparten av veien tilbake til passering. Der kom vi sammen med en større gruppe som kom fra en annen gafling, og vi var dermed en gjeng på 8 løpere som la ut på sisterunden på plassene mellom 3 og 10, ca. 5 minutter bak Olav og Runesson i tet.

Passering etter 3 runder, fortsatt fresh og sterk.

På sisterunden lå jeg stort sett ganske passivt i gruppen. Kjente meg sterk og visste at det bare var å ligge i gruppen for så å eventuelt prøve noe på slutten. I starten var det mest Tue Lassen og Fredrik Johansson som hadde kommandoen, og de holdt en veldig fin fart, selv om det ble noen mindre misser. Etterhvert begynte flere løpere å falle av, og halvveis på sisterunden var det bare Johansson, Wingstedt, meg og Liljequist igjen i gruppen. Inn mot siste passeringen av arenaen forsøkte jeg å ta mer kontroll over orienteringen, og tok flere egne veivalg. Først ett uten suksess så jeg mistet kontakten, så ett med veldig bra suksess og jeg fikk en aldri så liten luke. På vei til tredje siste lå jeg først og gikk rundt på sti, dog uten suksess og jeg mistet muligheten til å kjempe om den siste pallplassen på den manøveren. Tviler likevel på at jeg kunne slått Fredrik Johansson på slutten, da han virket å være hakket sterkere. Løp fra treningskompis og samboer Erik Liljequist på slutten, og kunne løpe inn til en meget fin 5. plass, drøye 12 minutter bak Olav som vant overlegent.

Det er en fin følelse å løpe ultralang når formen er bra, der man kan ligge på i mer enn to og en halv time, kjenne seg fresh hele veien, uten å pushe grensen der sprekken kommer, for så å være helt utkjørt og ute av stand til å gå bare minutter etter målgang! Ett godt ultralangløp sitter i kroppen i flere dager, og det er godt å få bekreftet at man er godt nok trent til å holde hele distansen.

Artig også at jeg forbedret min bestenotering i den meget prestisjefulle tippekonkurransen, fra 4. plass i 2008 til 3. plass nå i år. Traff utmerket på 5 av 6 løpere, og litt uflaks på den siste løperen gjorde at jeg ikke kunne kjempe om seieren. Suveren seier ble det til Fredrik Eden, selv om jeg og Liljequist må ta minst 75% av æren for seieren ettersom han satte opp sitt lag kvelden før med litt (ganske mye) hjelp fra vår side :)

Resultater Blodslitet
Resultater tippekonkurranse


Norgescupen:
Blodslitet avsluttet jo årets Norgescup, og med 5. plassen i finalen kunne jeg klatre opp til 10. plass sammenlagt. Etter en rufsete start, med en generellt dårlig vårsesong, har jeg avsluttet meget bra, og plasseringene 6-8-8-11-8-5 fra O-Festivalen og til Blodslitet viser at jeg har etablert meg stabilt i sjiktet bak de aller beste. Litt synd at jeg ikke tok mer poeng i starten av sesongen, men slik er det nå. Om f.eks. brikken min ikke hadde dødd under natt-NM hadde jeg blitt nummer 11 i det løpet og da hadde jeg blitt nummer 8 sammenlagt i Norgescupen.. Men slikt skjer i blant, og det er ikke mye man kan gjøre for å gardere seg mot slike tekniske brister. Jeg er uansett veldig godt fornøyd med 10. plass sammenlagt i Norgescupen og med de resultatene jeg har løpt inn i løpet av sommeren og høsten. Det gir motivasjon, og det gir meg troen på at veien opp ikke nødvendigvis trenger å være altfor lang.


Nå er jeg litt småsyk, men regner med å raskt være tilbake igjen i trening. Da gjelder det å spisse litt form inn mot Smålandskavlen neste helg, og så etter det starter forberedelsene mot neste år. Da skal  forhåpentligvis fremgangen fortsette og jeg skal levere gode prestasjoner fra starten av sesongen!

Resultater Norgescupen sammenlagt


Her finnes det noen få bilder fra sesongen 2012: https://picasaweb.google.com/116580977414304715104/Sesongen2012# Kanskje jeg legger opp litt mer i løpet av de kommende dagene..

mandag 1. oktober 2012

Getting closer..


Nå er det ganske lenge siden jeg sist skrev noe her inne, så kanskje på tide å forsøke å dra i gang bloggingen igjen..?

Vårsesongen:
Våren var en stor skuffelse, rakt gjennom. Fysisk var jeg ikke i nærheten, teknisk altfor ustabil og mentalt var jeg ikke på høyden. Trente derimot godt og la ett godt grunnlag for videre utvikling, selv om resultatene i stor grad uteble.

Sommeren:
Den negative trenden snudde på O-Festivalen, der jeg leverte stabile innsatser og viste for meg selv at jeg faktisk kan hevde meg i toppen også i seniorklassen. Etter en bra treningsperiode etter O-Festivalen fortsatte fremgangene på de løpene jeg løp hardt på i Sveits under publikumsløpene under VM. Det gav også en ekstra motivasjonsboost å se Olav løpe inn til et suverent gull på langdistansen og også å se at en outsider som Bertuks plutselig var en av verdens aller beste løpere. Veien helt opp trenger ikke alltid å være så lang!

O-Ringen ble en ny god opplevelse. O-teknisk fungerte det veldig bra, og jeg orienterte stabilt og mye sikrere enn tidligere i sesongen. Fysisk begynte jeg å nærme meg de beste, i hvert fall under deler av løpene, og resultatet ble overraskende bra. 17. plass sammenlagt er den nest beste plasseringen min noensinne på O-Ringen, og det får jeg være fornøyd med.

Høsten:
Etter O-Ringen var det en liten konkurransepause før NM Ultralang og NC-sprinten i Steinkjer. Her leverte jeg først en meget god sprint, der jeg kunne løpe inn til 8. plass. Har egentlig ikke løpt bra på sprint siden jeg var 18, så det var gledelig å se at jeg ikke er helt borte vekk selv på en relativt teknisk lett bysprint. Dagen etter hadde jeg en fin opplevelse på Ultralangen, der jeg nok en gang løp inn til 8. plass, bare halvannet minutt fra topp 5, etter ett stabilt løp, der jeg i visse deler av løpet løp like fort som de aller beste. Veien opp var blitt mindre.

Deretter fulgte Midt-Norsk Mesterskap på ”hjemmebane” i Molde. Etter vel gjennomført arrangørjobb på sprinten (løypelegger) fikk jeg løpe langdistansen og stafetten. Etter to større bommer (ca. 5 min) tidlig i løpet hadde jeg vanskelig for å være fornøyd med prestasjonen, selv om det holdt til seier i Midt-Norsk (nesten 10 min bak Olav..). En god del bedre gikk det på stafetten, der jeg kunne løpe inn til seier etter å ha knekt NTNUI på slutten. Første gang siden jeg var 16 at jeg fikk løpe sisteetappe, så det var artig å ta med seg at jeg ikke er så dårlig i en avslutning mann mot mann.

Rett fra MNM dro jeg tilbake til Södertälje for å løpe Distriktsmästerskap og lade opp til NM. En meget fin treningsperiode senere, som også inneholdt en klar seier på DM Lang, var jeg klar for NM, og etter den fine utviklingen i løpet av sesongen hadde jeg endelig realistiske ambisjoner om å kjempe i toppen. Langdistansen ble en skuffelse. Jeg kom aldri inn i gamet teknisk, og la igjen for mye tid på unødvendig småtteri. Et meget solid langstrekk og friske bein de siste 45 minuttene førte meg likevel opp på 11. plass, bare drøye tre minutter fra topp 5. Skuffelsen over prestasjonen var stor, men det viktigste er egentlig å vise meg selv at jeg kan, og at det er realistisk, kjempe helt der oppe innen kort tid. NM fortsatte med en stabil mellomkvalifisering, der jeg ble nummer 3 i mitt heat og fikk ett fint startnummer til finalen. NM-mellom ble både en skuffelse og en nedtur. Jeg løp ett bra løp, men dessverre hadde jeg en periode midtveis der jeg slet med retningen og la igjen ganske mye tid. En veldig sterk avslutning av løpet brakte meg inn til 8. plass, bare halvminuttet fra medalje. Når jeg la igjen omtrent 2 minutter underveis, er det selvsagt ikke mulig å være altfor fornøyd med en hederlig plassering..

På vei mot mål på DM Langdistanse.

Etter NM gikk ferden videre til SM, der mellom og stafett ventet. Etter å ha stått over stafetten i Norge (det kriblet voldsomt i beina når jeg stod der som tilskuer..) var jeg klar for å fortsette den positive trenden. Mellomkvalifiseringen ble en overraskelse. Jeg løp et veldig bra løp, der jeg hadde fin flyt i orienteringen og unngikk større tidstap. Maksimalt la jeg igjen 30 sek og det er kanskje det beste mellomdistanseløpet jeg har løpt noensinne. Farten var også veldig bra, selv om det ikke føltes som noe superfart underveis, og jeg kunne noe overrasket innkassere heatseier med dagens nest beste kilometertid.
Etter den oppløftende kvalifiseringen ble forventingene skrudd opp noen hakk før finalen, men samtidig kom nervene. Kvalifiseringen viste at jeg er god nok til å kjempe om topplasseringer og medaljer, men samtidig kom nervene også smygende..  Nervene slo heldigvis ikke negativt ut, og løpet ble innledet veldig bra. Jeg kom meg gjennom den tekniske åpningen uten større feil, og lå på 2. plass ved første radiokontroll. Så ødela jeg løpet.. Dårlig retning midtveis på langstrekket og påfølgende postbom kostet meg over halvannet minutt. Løpet var ødelagt, medaljemulighetene borte og motivasjonen på bånn. Løp videre relativt halvhjertet, ble tatt igjen av Kratov og løp de siste ti minuttene sammen med han. Endte på 14. plass.
På stafetten fikk jeg tilliten med å løpe i førstelaget, ettersom jeg har løpt bra hele høsten. Sammen med Liljequist og Leandersson var målet medalje, men dessverre gikk det ikke slik. Erik hadde uflaks på ene posten, og la igjen flerfoldige minutter. Jeg og Jonas leverte stabile løp, men klarte ikke spise oss nok innpå teten, og vi endte på 10. plass. Nye muligheter neste år!

Nå i helgen avsluttet jeg årets mestersskapssesong med SM Ultralang. Etter en fin høst føltes ambisjonene om en topplassering realistisk. Dessverre misset jeg ganske mye i starten, og lå allerede langt bak etter den første korte runden. Heldigvis hadde William Lind også misset, og vi ble jagende sammen. William tok mesteparten av drajobben, og jeg fikk en behagelig reise, der jeg stort sett cruiset bak med kontroll på kartet og kunne ta bedre traseer der det var mulig. Ut på den lange sisterunden plukket vi stadig løpere og de fleste forsvant like fort som de dukket opp. Mot slutten kjente jeg meg ganske sprek, og når William bommet litt kunne jeg dra i fra og løpe inn til en meget fin 6. plass. Litt bittert at jeg bommet i starten, for jeg følte meg såpass sterk at jeg burde kunne vært med tetklynga rundt hele veien om jeg hadde vært med fra start. Likevel, godt fornøyd med hvordan kroppen og orienteringen fungerer, og 6. plass på SM Ultralang som førsteårssenior er respektabelt!

Veien videre:
Er veldig fornøyd med utviklingen jeg har hatt i løpet av sesongen, og føler jeg har tatt nye steg hele veien. Å gå fra 2. laget på 10mila til 1. laget på SM er ett stort steg, og symboliserer vel utviklingen jeg har hatt i år på en bra måte. Fortsatt god treningsjobb, og utviklingen vil forhåpentligvis fortsette. Skal avslutte sesongen nå med 25-manna, Blodslitet og Smålandskavlen før fokus rettes mot 2013 og videre utvikling!

Diverse linker: